Die Gespenster treten aus dem Schatten
I en artikkel i Die Welt skriver Wolf Biermann om sin opplevelse etter å ha sett filmen "Das Leben der Anderen". Det oppsiktsvekkende for ham er hvordan en ung "Wessi" klarte å fange inn Stasi-tiden. Regissøren hadde jo aldri opplevd DDR-diktaturen. For meg var det siste avsnittet interessant: Biermanns kommentar om historie-trettheten hos tyskerne og seg selv i dag. Men han er mistenksom, tviler på seg selv: "Aber ich traue mir in diesem Punkte nicht." Denne filmen viser ifølge Biermann at den virkelige bearbeidingen av DDR-diktaturen først starter nå med dem som ikke har opplevd DDR-tiden. Er dette også en måte å tenke arkivets fremtid på? Forfedrenes arkiv holder ikke mål i dagens kontekst, og arkontene skiftes ut i takt med historien? Vel vitende om at tiden deres er tilmålt? Det er muligens denne bevisstheten om tiden som har manglet i tidligere arkiveringer?
posted by ruth at 9:27 a.m.
3 Comments:
Digresjon: Bladde nettopp i Vattimos "La fine delle modernità". Han peker på at det post-moderne karakteriseres av en opplevelse av at historien er slutt. (Har bare den italienske for hånden: “il post-moderno si caratterizza [...] come esperienza di «fine della storia»”) Dette fører til at historie-bevisstheten forsvinner. Alt erfares på samme plan. Erfaringen av-historiseres. (“Tutto [...] tende ad appiattirsi sul piano della contemporaneità e della simultaneità; producendo così une de-storicizzazione dell’esperienza”) Hvis noe ikke lenger betraktes som historie, føler man kanskje heller ikke behov for å arkivere det?
Jeg er helt enig med deg, Ingvild. For finnes det noe alternativ? Det måtte ha vært noe sånt som å skrive seg "ut av" historen og arkivet, men da starter man vel bare en ny tråd........
[Enig jeg også, men jeg får følge opp digresjonen min likevel] Hvis “historien er slutt" får man vel også et noe diffust begrep om fremtiden... Men hvis alt er nåtid? Som når Perniolas arkiv får feber.
Legg inn en kommentar
<< Home