Mens jeg

skriver essayet om arkivet og bloggen, kom jeg over denne Derrida-siden.
Og dermed utvides dette blogarkivet enda en gang ved å invitere eventuelle lesere på en klikkerunde som jeg ikke kan ta ansvar for. Hvor vil det føre dere hen?

Øyvind om Perniola

Inngang til presentasjonen er Constant:
Arkitekturen er knyttet til spekulasjon, fristilt fra konkrete byer, fristilt fra filosofi, ikke målbart. Ligner på Perniolas beskrivelse av filosofien. Prosjektet i Constant er ikke bundet av tid og rom, stadig kryssing mellom menneskene og tingene, en kunstig verden. Mennesket i New Babylon blir en "ting som føler".
Hva er prosjektet til Perniola? Det er et fascinerende begrepsapparat, men man kan få en mistanke om at det er et småborgerlig perspektiv som ligger under.

Filosofi

ikke målrettet
frikoblet fra verden
og fra det tenkende subjekt
abstrakt og universell

Filosofi (og seksualitet) er en eksperimentell aktivitet.
Perniola beskriver modi, holdninger, ikke praksiser, dvs. en bestemt filosofisk og seksuell modus. Det er et gjennomgående maskulint blikk i teksten.

Å bli en ting som føler (tingen som sanser)
Nøytral seksualitet
------------------------
Kritikk av subjektskategorien
forestillingen om formålsrettethet

Descartes skiller mellom kroppen og et tenkende jeg: kroppen føler, men tenkningen approprierer følelsen. Perniola prøver å finne ut hvordan man sakl få en nøytral dimensjon i følelsen: fra "jeg føler" til "man føler" (si sente), dvs. en inorganisk nøytral følelse.
P. utvikler begrepet nøytral seksualitet som ligner filosofien, er fristilt fra sunjektet, ikke rettet inn mot orgasmen. Den er en vedvarende spenning. Grensen mellom subjekt og objekt blir flytende. Den er abstrakt og kunstig. Det finnes ikke noe begjær som må tilfredsstilles. "To free oneself of orgasmomania......" (s.3) Perniola sier selv om boken: "The "Sex Appeal of the Inorganic" (SAI) refers to a neutral sexuality, suspended in an abstract and endless excitation, always accessible and with no concern for beauty, age, and in general, form. It is perverse not so much because it resembles a specific perversion (sadism, masochism or fetishism), but because it is excited by altogether inadequate stimuli. My book has raised interest especially among non-philosophers because it shows how "popular" SAI is in today's customs and art."

Ubehaget i kulturen

Etter en assosiasjon fra bloggens medforfatter skriver Freud både om arkeologi og hukommelse i Ubehaget i kulturen:

".....ingenting av det som dannes i sjelelivet forsvinner helt, men alt blir bevart på en eller annen måte, og kan bli bragt fram i dagen igjen i gitte tilfeller, f.eks. ved en vidtrekkende regresjon......Nå kan vi som et eksperiment i fantasien forestille oss at Roma ikke er en boplass for mennesker, men et psyksik vesen med en lignende lang og rik fortid...Dette vil for Romas vedkommende si at på Palatinerhøyden hever keisepalassene og Septimius Serverus' septimontium seg til sin gamle høyde....Det har åpenbart ingen hensikt å spinne videre på dette fantasiens mønster, det fører jo likevel til noe ingen kan forestille seg - det er uvirkelig...Det rettferdiggjøres bare i den utstrekning det viser hvor fjernt vi er fra å kunne gi en anskuelig fremstilling av sjelelivets eiendommeligheter. Overfor én innvending skal vi likevel ta stilling, nemlig til hvordan vi ut fra en bys fortid kan trekke paralleller med en sjelelig fortid. Antagelsen om at det forgagne bevares i sjelelivet, gjelder jo bare under den bestemte forutsetning at psykens organ er blitt holdt intakt, at dets vev ikke har lidd under noe trauma eller betennelse. Men forstyrrende innvirkninger, som vi kan sammenligne med sykdomsårsaker, preger jo nettopp en bys historie, selv om den har en langt mindre beveget fortid enn Roma. Det er London, som knapt har vært hjemsøkt av noen fiende, et godt eksempel på. En bys fredelige utvikling omfatter ødeleggelser så vel som restaureringer av bygninger. Derfor må byen på forhånd være uegnet for en slik sammenligning med en sjelelig organisme...Kanskje skulle vi nøye oss med å håpe på at det forgagne kan bli bevart i sjelelivet og ikke nødvendigvis må bli ødelagt."

Eller vi kan rett og slett reise til Roma og sjekke både byens og vår egen sjels tilstand, sånn som denne karen:

"Vi fortsatte spaserturen rundt på Palatinerhøyden og Forum. Conditiumet virket på oss, og vi satte oss ned i skyggen av en søylegang, som med ett forekom noe forfallen, men allikevel majestetisk. Historien hadde innhentet oss. Jeg slo på mobilen for å sjekke at jeg hadde den riktige dekningen."

Die Gespenster treten aus dem Schatten

I en artikkel i Die Welt skriver Wolf Biermann om sin opplevelse etter å ha sett filmen "Das Leben der Anderen". Det oppsiktsvekkende for ham er hvordan en ung "Wessi" klarte å fange inn Stasi-tiden. Regissøren hadde jo aldri opplevd DDR-diktaturen. For meg var det siste avsnittet interessant: Biermanns kommentar om historie-trettheten hos tyskerne og seg selv i dag. Men han er mistenksom, tviler på seg selv: "Aber ich traue mir in diesem Punkte nicht." Denne filmen viser ifølge Biermann at den virkelige bearbeidingen av DDR-diktaturen først starter nå med dem som ikke har opplevd DDR-tiden. Er dette også en måte å tenke arkivets fremtid på? Forfedrenes arkiv holder ikke mål i dagens kontekst, og arkontene skiftes ut i takt med historien? Vel vitende om at tiden deres er tilmålt? Det er muligens denne bevisstheten om tiden som har manglet i tidligere arkiveringer?

Mittagsgespenster als Köder

Det er noen spøkelser i teksten som ikke bare manes frem av Derrida - når jeg nå, omsider, har nærmet meg slutten på teksten, gripes jeg av en følelse av å ha glemt noe vesentlig. Og dermed begynner jeg å bla tilbake, tilfeldig, og der oppdager jeg dem - de små uttrykkene som gled så ubemerket hen første gang jeg leste dem. Nå presser de seg på - for eksempel side 84:
"In another language, is this not what Freud would perhaps have replied......."
Prøver ikke Derrida å gjøre noe lignende som Yerushalmi? Bare i en annen forklednig, nemlig som retorisk spørsmål? Freud tillegges et svar, nokså hypotetisk og slett ikke på språket sitt, på spørsmålet som Yerushalmi stilte på slutten av boken sin. Riktignok bruker Derrida ordet "perhaps" med overlegg, men kan han likevel si noe sånt som dette:
"But he did perhaps respond in that way, in the form of an ellipsis, to the question of the future of an illusion, in sum. The question of the future of the specter or the specter of the future, of the future as specter." (84)

Mens jeg

forbereder meg til seminaret neste fredag, har jeg tenkt å etterlate meg noen spor i et arkiv som kan være nyttig under Derrida- og Perniola-lektyren - særlig for dem som ikke har anledning til å komme.
Flott hvis dere blir med og skriver kommentarer under tekstpostene.